Spørsmålet bør ikke være om genetiske forklaringer har relevans når menneskelige motiver og handlinger skal tolkes og forstås, men hvilken relevans de har.

Det kan være verdt å betrakte dette spørsmålet på tre nivåer: 1. Det generelt menneskelige (altså «den menneskelige natur»). 2. Genetikk på gruppenivå. 3. Genetikk på individnivå.

Graden av biologisk relevans vil avhenge av hvilket av disse nivåene man diskuterer på. Når det gjelder «den menneskelige natur» er det fremdeles slik at mange assosierer biologiske forklaringer ed et reaksjonært og dystopisk menneskesyn der konkurranse og kamp er opphøyd til styrende prinsipper. Dette bygger på den Hobbesianske oppfatningen av at den fellesmenneskelige natur representerer noe grunnleggende negativt; den er dyrisk, og med det aggressiv, voldelig og egoistisk under det forsonende kulturelle ferniss. Det er imidlertid vel så naturlig for oss å opptre sosialt, vennlig og empatisk, mye fordi dette er egenskaper som er selektert fram gjennom vår kultur (vi har vært sosiale vesener siden før vi ble Homo sapiens). Vår natur er altså sammensatt og fleksibel, og den gode nyheten er at også sosialitet og empati «ligger i genene».

.....

De steileste frontene her til lands går fortsatt på graden av kjønnsforskjeller. Man kan forstå angsten for biologiske forklaringer som bidrar til å sementere kjønnsdiskriminering, men å hevde at kjønn er en ren sosial konstruksjon blir allikevel å stikke hodet i sanden. Igjen må det gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Synet på kjønn har endret seg dramatisk siden det medisinske fakultet i 1882-tallet ønsket å utestenge kvinner fra medisinstudiet fordi: «...kvindens nervesystem og helbred som regel neppe vil tillade de omfattende studier...». Ja, kjønn er også kulturelt betinget. Det betyr imidlertid ikke at det ikke finnes relevante, genetiske kjønnsforskjeller.

Dagbladet sa:
JEG KAN IKKE tenke meg at Eia og Vassnes vil erstatte samfunnsfagene med genetikk, selv om deres retorikk kan oppfattes slik. Hva skal ho bruke genetikken til, den kriminologen som prøver å forklare at det er så mange flere mord i en nordamerikansk storby enn i en europeisk? Enten vi kan forutsette samme fordeling av gener i begge befolkninger eller ikke, må vi sjølsagt undersøke «sosialt konstruerte» forhold som klassestruktur, fattigdom, arbeidsmarkeder, familiepolitikk og så videre.

Når det gjelder de fleste store og viktige problemer som samfunnsforskere av alle disipliner burde arbeide med, er genetikk og evolusjonær psykologi av begrenset interesse, selv om Eia har vist oss gode eksempler på at dette kanskje ikke gjelder forskning om sosialt kjønn.

Aftenposten sa:
Det er viktig å understreke at biologisk forskning om slike spørsmål ikke bare handler om «gener», men også miljøets påvirkning. Miljøet er alt fra forholdene i mors mage til oppvekstmiljø, læring og kulturpåvirkning i voksen alder. Dette er temaer for medisin, psykologi og sosiologi. Og for biologi, som har mye å fortelle oss om miljøpåvirkninger og læring.

Å avvise biologi som en faktor i å forstå menneskelig adferd er å fornekte at mennesket er en dyreart med en evolusjonær fortid. I sin mest ekstreme form ser vi dette i forestillingen om at vi fødes med «blanke ark», med identiske forutsetninger, og at alle adferdsforskjeller skyldes kultur og oppvekst. Vi ser det også i forestillingen om at «kjønn er en kulturell konstruksjon», i strid med biologisk kunnskap om at kjønnet formering og kjønnsforskjeller er noe av det mest grunnleggende i forståelsen av naturens dynamikk.

Hvorfor er vi så redde for biologien? Ligger nøkkelen i forestillingen om at det som er «naturlig» også er «rett»? At etiske normer – hvordan vi skal leve våre liv og forme samfunnet – følger av hva som er «naturlig»? Da blir det et problem hvis det finnes biologiske forklaringer på adferd vi ikke liker. Hvis evolusjonsbiologiske teorier om statussignalisering og konkurranse kan bidra til å forklare hvorfor flere menn enn kvinner søker makt, burde vi ikke da også mene at det er slik det bør være?

Dagbladet sa:
Også den internasjonale [samfunns-]forskningen har hatt problemer, ikke minst har postmodernismen ført den ut i en blindgate. Men som verdens mest leste nålevende filosof, Daniel Dennett, sa da han var i Norge nylig: I USA og andre land er man ferdig med postmodernismen, og det er en ny giv innen både samfunnsfag og humaniora.

En grunn er at man nå tar på alvor den flodbølgen av nye innsikter som er kommet fra disipliner som nevrovitenskap, atferdsgenetikk, psykologi og biologi. Disse har vist at forutsetningene som tradisjonell samfunnsvitenskap har operert ut fra, som ideen om at vi fødes som «blanke ark», ikke stemmer. De har også vist at samfunnsforskningen sårt trenger bedre modeller for hvordan vi behandler informasjon. Men norske samfunnsforskere har vist liten interesse.

Kristian Gundersen sa:
EN KJERNE I Lorentzens artikkel er at mannskroppen er fysisk hard og dermed fører til et hardt sinn. Han gir mange eksempler. Kvinner er for eksempel dualistiske fordi de har to kjønnslepper. Her bruker Lorentzen faktisk en referanse (Irgaray, 1985). Kvinner er også psykologisk mer åpne fordi de fysisk har et åpent kjønnsorgan, mens mannen av anatomiske årsaker er «forledet til å tro» at han er mer psykisk lukket og har et mer mekanisk kjønnsliv.

Dette er en biologisering man ikke vil finne hos moderne biologer. Lorentzens resonnement er analogt med en påstand om at afrikanere er mørkere til sinns enn europeere fordi de er mørkere i huden. Lorentzen presenterer intet empirisk eller teoretisk grunnlag for at det er noen sammenheng mellom anatomiske forhold (f.eks. hudfarge eller formen på kjønnsorganene), og forhold i menneskesinnet som metaforisk beskrives med samme ord (f. eks. åpenhet).

Det er mulig Lorentzen mener fenomenet er rent språklig, for eksempel at selve bruken av ordet «mørk» om huden skulle påvirke afrikanere til å bli tristere, men Lorentzen gir heller ikke noe belegg for en slik påstand.

FORDI LORENTZENS artikkel har så mange feil (der vi har sjekket det), og så mange ubelagte påstander (der vi stiller oss tvilende), er det vanskelig å vurdere konklusjonene. Vi opplever at han stiller opp en kvasibiologisk stråmann som han så argumenterer mot.

Vi har derimot ikke noe imot Lorentzens konklusjon om at menn bør være «harde og myke på samme tid [...] Bare da vil et sant møte mellom «jeg» og «du» være mulig.

Men vi trenger kanskje ikke vitenskap som dette for å fortelle oss det?